Feilkoder, kanskje også kjent som DTC-er, brukes av bilteknikere til å identifisere problemer på kjøretøy, sånn at man slipper å gjette seg frem til hva som er galt.
Gjennom bruk av kjøretøyets datasystemer og bedre kjøretøyteknologi lagres en feilkode i minnet på en modul i bilen så snart en feil oppdages. Hvis feilen er kritisk eller utslippsrelatert, tennes motorlampen.
Ved hjelp av diagnoseutstyr koblet til datakontakten med 16 poler (DLC) kan teknikeren hente ut feilkodeinformasjon og se statistikk i sanntid om blant annet motorens turtall og kjøretøyets hastighet.
Disse feilkodene, som genereres av moduler i bilen, kan gi informasjon som er svært nyttig for å finne feilen. For å stille en fullstendig diagnose av problemet med en bil kan imidlertid kunnskap om hvordan en feilkode er satt sammen, være til hjelp i arbeidet med å finne ut hvor feilen er og hva den består i.
Reguleringsmyndighetene som har ansvar for godkjenning og standardisering av feilkoder i bilbransjen, er SAE (Society og Automotive Engineers) og den internasjonale organisasjonen for standardisering, vanligvis kalt ISO.
Siden slutten av 1995 har disse organisasjonene samarbeidet nært med kjøretøyprodusenter for å få på plass standarder og protokoller for kjøretøydiagnose (OBD). Siden OBD-II ble introdusert i 1996, har alle standard DTC-konfigurasjoner begynt med en bokstav. Kjøretøyet deles inn i fire grupper (B for body/karosseri, C for chassis/understell, P for powertrain/drivlinje, U for User network / brukernettverk). Bokstaven viser hvilken av de fire gruppene feilkoden viser til. For eksempel viser feilkoden P0117 at feilkoden ble satt etter kommunikasjon med kjøretøyets drivlinje.
Etter at det er påvist hvilken gruppe som må undersøkes, vil feilkodens andre tegn, som enten er 0, 1, 2 eller 3, vise om det er en produsentkontrollert eller SAE/ISO-kontrollert feilkode (se vedlagt tabell).
SAE- og ISO-feilkoder er universelle, og brukes derfor av de fleste produsentene som følger OBD-II-protokollen. Samtidig er det sånn at siden noen kjøretøy har forskjeller i utforming og strategi på systemnivå, finnes det ordninger som tillater produsenter å bruke andre feilkoder når ingen av de SAE/ISO-kontrollerte kodene egner seg.
I det nevnte eksempelet P0117 er det klart at feilen ligger i drivlinjen og at det dreier seg om en SAE/ISO-kontrollert feilkode. Det tredje tegnet i feilkoden viser hvilket område som må undersøkes. Ved å dele kjøretøyets systemer i kategorier og nummerere dem fra 0 til 9, viser det seg at det er komponentene som overvåkes av motorstyringssystemet (i dette tilfellet temperaturføleren for motorkjølevæsken), som må undersøkes hvis feilkode P0117 settes.
Feilkodens fjerde og femte tegn gir nærmere opplysninger om hva feilen består i. Det finnes mange varianter, og de kan for eksempel stå for en bestemt sylinder eller rekke, om feilen er uregelmessig eller er permanent, lavt eller høyt inngangssignal, eller kortslutning eller åpen krets. I eksempelet P0117 betyr det fjerde og femte tegnet lavt inngangssignal. Når vi tar med all den tidligere informasjonen, kommer vi frem til at feilen er i drivlinjen, og at det dreier seg om en SAE/ISO-kontrollert feilkode som er lagret i motorstyringssystemet, og viser lavt inngangssignal til temperaturføleren for motorkjølevæsken.
For å gjøre feilsøkingsprosessen enda enklere, kan den vanlige feilkoden med 5 tegn utstyres med to ekstra tegn til slutt. Disse to tegnene kan bety mange forskjellige ting. For eksempel vil feilkoden P0117 med en ekstra 07 til slutt være tegn på mekanisk feil.
Bedre kunnskap om hvordan feilkoder er satt sammen, kan gi teknikeren bedre forståelse av hvordan feilen på kjøretøyet kan utbedres.
Uansett diagnose må ikke komponenter skiftes ut bare på grunnlag av feilkoder. Kjøretøyets koblingsskjema må studeres, og omkringliggende komponenter må vurderes før man skifter ut en del.
Det viktigste er å huske at feilkoder ikke gir svaret på problemer, de er bare et utgangspunkt for å finne problemet.
Autodatas innebygde feilkodemodul gjør at brukere raskt kan søke blant tusenvis av koder. Modulen leverer resultater for bestemte originalprodusenter, i tillegg til informasjon om andre vanlige problemer og reparasjonstips knyttet til de aktuelle kodene. Denne funksjonen styrkes ytterligere ved at feilkodene stadig utvides fra de generelle SAE/ISO- definisjonene til produsentspesifikke feilkodedefinisjoner, slik at verkstedene får tilgang til informasjon som er så nyttig og som mulig.
Du finner mer informasjon på staging.mw.autodata-group.com
